NEW ZEALAND

En annen ting som er spesielt med NZ er skolesystemet deres. De går kun 7 år på det vi kaller grunnskolen. Den er oftest delt i to med 3 og 4 år. Så går du over til college/videregående skole som er 5 år. De videregående skolene er oftest delt opp i jente- og guttecollege. Så Sofie og Megan til Siss og Guy gikk på jentecollege i nabobyen. De må bo på internat, som de fleste jentene der. De som bor på landet må ofte reise hjemmefra når de er 13 år, for da er de ferdig med grunnskolen. Det er mange private skoler her som foreldre søker ungene sin inn til på grunn av deres gode rykte. Hjemme er jo internat og jente–, gutteskoler fy ting. Skal ikke gi meg inn på noen dypere analyse av dette selv om jeg har lyst. Men det er klart at mange av disse svære gårdene kan bli ganske isolerte plasser å vokse opp på. Snakket en del med jentene om hvordan de likte skolen. De trivdes, det var streng disiplin, de arbeidet og studerte mye etter de samme metodene som hjemme. De påsto at de savnet ikke guttene (tror de så gjerne). Nå fikk jeg ikke snakket med noen gutter om de savnet jentene. De må også hele tiden drive med sport i løpet av skoleåret. Dette foregikk mye på ettermiddagstid.. Jentene holdt på med sprangridning og svømming.
Så var det tid for å ta farvel med vårt fantastiske vertskap som har underholdt oss med nydelig mat, god vin og opplevelser en hel uke. Takk til Siss og Guy.

For å få et visst innblikk i hvor stor gården var, tok Guy oss med på en kjøretur til det høyeste punktet, som lå omentrent midt på gården. Etter litt over en times kjøretur på en firehjuling, fikk vi en flott panoramautsikt over endeløse grønne åser og sletter. Den ene veien endte åsene ut i middelhavet, og videre ut der lå Sør Amerika i det fjerne.

Omentent så langt øyet kunne skue var det Glenbrook gårdsland vi så. Når du tar gårdens tre tusen acer og ganger med fire, så får du hvor mange mål gården er. For de som ikke har kalkulator så blir dette 12 000 mål. Det er jo litt større enn plen vår da.


Også her passerte vi noen svære okser. Men de hvite oksene, som denne, var ikke farlig og lot seg villig avbilde, Men jeg holdt meg på firehjulingen. Det er litt av noen kjøttberg, tro hvor mange hamburgere det blir av en slik en.

Strandtur


Vi hadde noen flotte dager på gården, og en av de skyfrie dagene dro vi på strandtur. Det var nesten som å komme til Skånsvika eller Sandfjorden i Berlevåg. Eneste forskjellen var plussgradene og at det var rekved nok til alle. Her trenger du ikke klappe blåttøye på noen for at de har stjelt tømmerstokken din, her er nok å ta av. Men ikke alt som ligger i fjæra er rekved, selv om jeg håpet på at noen skulle komme og plukke meg opp. Stranden og naturen rundt var vill og vakker. De som har vært i Skånsvika vet hvor fint dette kan være.

Mye av den originale skogen i New Zealand er borte grunnet jordbruk. Nu prøver de å bevare de områdene som fremdeles har noe av de opprinnelige vekstene og har forholdsvis urørt natur. Dette for å beskytte naturen og dyrelivet der. Et dyr som er et særpreg for NZ er Kiwi fuglen. Den lille klumpen uten vinger. De blir også satt ut i disse områdene i et forsøk på å bevare de i det fri. De er sårbare på grunn av at de er så lett bytte for andre dyr. Vi fikk bare sett den på skilt og inne i fangenskap. Der var det ulovlig å ta bilde. Det er flotte turløyper gjennom disse områdene. Vi tok oss en såkalt bushwalk en vakker dag.Etter en flott spasurtær gjennom vill natur, endte vi opp ved et en nydelig, frådende foss. Ganske riktig, det er meg dere ser stå helt inne under fossen,

Siss, som er fra Berlevåg, giftet seg med Guy fra New Zealand i 1983. De flyttet etter hvert til NZ og overtok en gård som eies av foreldrene til Guy. De har drevet denne enorme gården på 3000 acre, 4000 sauer (med lam og alt har de over 8000 sauer nå), 300 storfe og en rekke andre dyr i mindre antall, i 20 år. Her er det meste du kan tenke deg som kan være på en gård.





Gården har en nydelig beliggenhet omgitt av grønne jorder og åser, store flotte tre og en stor frukthage. Rundt der gresser sauer, griser, hester, høner, okser, geiter og noen kalkuner. Her har Sofie (17, til høyre) og Meegan (15,i midten) vokset opp og lært å ri. De er begge gode sprangryttere. Guy driver hesteopprett og sprangridning som hobby. Det er klart, noe må han jo finne på å for å slå i hjel all fritiden….


Frukthagen er ganske fantastisk. De har omentrent alt du kan ønske deg på et velfylt fruktfat eller til en salat. Her var det mange gode smaksopplevelser som vi plukket ned fra trærne. Under sto grisen og håpet på at noen av fruktene skulle falle ned til han, og det gjorde det.





Når du vandrer opp på den nærmeste åsen, får du en fantastisk utsikt over området. Omtrent alt du ser fra åsen er gårdsland. Guy bruker også mest hest når han driver sauene, for han liker ikke å lage spor og veier på jordene. Jeg har fulgt han på noen turer rundt i området. Det er et flott skue når han fra hesteryggen dirigerer alle hundene sine rundt saueflokken kun med plystrelyder. Saueflokken går som på skinner i ønsket retning.

Det de ikke fortalte, var at de hadde en olm okse på jordet. Når jeg kom spaserende ropte Guy: "Arne be carful, the bull is dangerous. If he is coming after you, run like hell and climb a tree". Jeg gikk på museføtter forbi oksen og stirret stivt i bakken.Det gikk bra.



De har også et hus de har bygd selv som ligger nærmere byen Napier. Der bodde vi en helg mens vi var på Art Deco. Vi tilbrakte også en dag og natt alene her den 20, da vi markerte vårt sølvbryllup med champagne på toppen av åsen til solnedgangen, og etterpå et bedre måltid på terrassen. Planen var egentlig å feire dette på Fidji eller Cook island, men det ble for dyrt og tungvint å komme seg dit. Så en ås i New Zealand fikk gjøre nytten.Selvutløser er noen fine greier.

I morgen skal vi ut pa tur og se på andre gårder, og muligens på fisketur dersom været er bra. Så da kommer det litt mer stoff om det.

Vi er kommet fram til Siss og Guy på Glenbrook Station, som gården deres heter. Siss hadde, som den driftige damen hun er, organisert og planlagt mye før vi kom. Så noe av det første vi gjorde var å dra til Byen Napier på Art Deco festival.


Napier ble nærmest utslettet for 75 år siden under et stort jordskjelv. Det ble da bestemt at byen skulle bygges opp i datidens 1930 års stil. Det har skapt en utrolig flott by i en ren klassisk, spansk og spesielt i en Art Deco, jazz stil. Art Deco stilen gjenspeiler Maori kulturen, inspirert av kunstnere og lokale arkitekter.

De feiret nå 75 års jubileum der hele byen, befolkningen og kjøretøy gjenspeilet stilen i byen. Det var utrolig gjennomført der storparten av befolkningen hadde kledd seg ut i 30 talls stil, spaserte rundt, eller kjørte vakre kjøredoninger fra samme tid. Her har aldri vært salt på veiene, så bilene holder seg utrolig godt. Jeg passer veldig godt inn i en slik bil, har den rette gangster looken. Det var en fornøyelse å observere alt dette. Mye fin musikk, dans i gatene og stor stemning. Der var også to gaster med en tre liter øltank på bordet.

Området her er jo også et stort vindistrikt, så en vellykket dag inneholder et eller flere besøk på vingård. Her prøvesmaker du, og kjøper gjerne med deg noen flasker. Du kan enten nyte de ute i en flott hage med litt ost og kjeks, eller ta de med hjem til en bedre middag. Det er mye god rød- og hvitvin i dette området, ja.